Omega Genève 166.099, den kompakte automatiske tonneau-modellen

Referanse 166.099 har et oversiktlig, men ikke ensartet modellbilde. Både kaliber 1480 og kaliber 1481 forekommer i 35 mm urkasser av rustfritt stål, og de sølvfargede sunburst-urskivene spenner fra rene flater til jevnt spredte oksideringsflekker. Et eksemplar med kaliber 1480 er dokumentert med 17 juveler. Det tilgjengelige grunnlaget fastslår ikke antallet juveler for kaliber 1481, og dette bør derfor ikke antas.

Verdien ligger først og fremst i urskiven, deretter i hvor godt urkassens geometri er bevart. En ren sølvfarget sunburst-flate med helhetlig trykk er klart mer attraktiv enn en skive med stjernestøvaktig oksidering, mens bevarte faser betyr mer enn blank polering. En signert lenke med flate ledd gir tidsriktig helhet når den finnes, men det er ikke dokumentert at alle klokker forlot fabrikken med denne lenken. Står valget mellom flekkete urskive med lenke og ren urskive uten, er den rene urskiven det sterkeste valget.

Med 35 mm uten krone bærer den tonneauformede urkassen bredere enn målet antyder. Metallet fortsetter rundt urskiven i stedet for å smalne inn mot tradisjonelle horn. Formen er tydelig preget av 1970-tallet, men sølvfarget sunburst-finish og sorte innlegg gir et avdempet uttrykk som fungerer godt under mansjetten. Modellen passer særlig fint på et smalere håndledd, samtidig som urkassens geometri hindrer at den forsvinner på et større.

Lesbarheten avhenger i stor grad av overflatens tilstand. Applikerte indekser med sorte detaljer og tilsvarende stavvisere står tydelig mot en ren sølvfarget urskive, mens omfattende oksidering reduserer kontrasten og gjør uttrykket mer urolig. Tykkelsen fremgår ikke av de undersøkte eksemplarene, så det bør ikke trekkes sikre slutninger om plass under mansjetten utover det kompakte diametermålet.

Skader på urskiven er den mest kostbare svakheten. Den sølvfargede sunburst-flaten kan utvikle spredt, stjernestøvaktig oksidering, og en omlakkering fjerner fabrikkens opprinnelige overflatekarakter selv når resultatet ser renere ut på bilder. Lett oksidering på viserne er mindre alvorlig enn en omlakkert urskive, men visere som ikke stemmer eller nylig er malt, kan tyde på ny lysmasse eller utskiftede deler fremfor naturlig aldring.

Tonneauformen mister definisjon ved polering. Fasene blir først mykere, overgangene blir utydelige, og den kompakte urkassen begynner å virke oppblåst. Lenker med flate ledd kan få slark, mens utskiftede kroner og glass er forbruksrelaterte endringer som bør beskrives åpent, ikke skjules bak en påstand om full originalitet. Et annet kaliber enn 1480 eller 1481 krever en forklaring, siden ingen andre kalibre inngår i konfigurasjonene som er dokumentert her.

Servicehistorikken er ukjent uten datert dokumentasjon. Gode målinger på en tidsgraf fastslår ikke at full service er utført, og en servicepåstand oppveier ikke oksidering, avrundede kasselinjer eller en kombinasjon av urverk og urkasse som er satt sammen fra ulike klokker. Tilstanden bør derfor vurderes ut fra det selve klokken viser, med urskive og urkasse som viktigste holdepunkter.