Omega Seamaster 166.009, dette bør du vite før kjøp

Seamaster 166.009 kombinerer automatisk opptrekk med et innrammet datovindu ved klokken 3, en praktisk løsning for daglig bruk på 1960-tallet. Kaliber 562 finnes i eksemplarer fra 1962 og 1963, mens kaliber 565 er dokumentert i et eksemplar fra 1967. Denne rekkefølgen er nyttig når du vurderer om urverk og oppgitt år harmonerer, men beviser ikke at en bestemt urkasse og et bestemt urverk forlot fabrikken sammen.

Applikerte timemarkører, applisert Omega-logo og visere i dauphine-stil gir urskiven dybde og god lesbarhet uten et prangende uttrykk. Lenke i «beads of rice»-stil er kjent fra både 1963 og 1967, men lenken kan ikke alene dokumentere at den har fulgt klokken siden den var ny. Uten underbyggende dokumentasjon er lenkens historie ukjent.

Skader på urskiven er den mest kostbare gjengangeren. Sølvfargede, solslipte flater kan få tett, stjernestøvlignende flekking, mens viserne i dauphine-stil kan vise oksidering, groper og korrosjon. En jevnt eldet overflate kan være vakker, men kraftig flekking som fortærer solslipingen, er nedbrytning. En omlakkert urskive svekker normalt verdien mer enn vanlige riper i urkassen.

Deretter kommer urkassens definisjon. Gjentatt polering runder av hornene og svekker hippocampus-graveringen på baklokket. Bruksriper er mindre alvorlige når de ikke endrer den opprinnelige geometrien. På en gullfarget urkasse kan varig slitasje i overflatefargen ikke rettes ved service av urverket. En «beads of rice»-lenke bør dessuten vurderes for strekk og dårlig tilpasning mellom endestykker og horn.

En byttet krone eller et byttet glass er ikke automatisk diskvalifiserende, siden begge er servicedeler. En serviceurskive er noe annet enn en omlakkert urskive. Førstnevnte er en ekte fabrikkprodusert reservedel, sistnevnte er pusset opp utenfor fabrikken. En frankenklokke består av deler som aldri ble levert sammen, mens et sammensatt eksemplar forener urkasse og urverk fra ulike klokker. Servicehistorikken er ukjent hvis datert dokumentasjon ikke følger med.

Begynn med en Seamaster 166.009 i stål, med ren sølvfarget solslipt urskive, intakt trykk og en tydelig hippocampus på baklokket. Eksemplarene på 34 mm gir det tryggeste sammenligningsgrunnlaget fordi proporsjonene går igjen gjennom de kjente årene, mens et ståleksemplar på 35 mm fra 1963 viser at målene kan variere. Begge er kompakte etter dagens mål og virker visuelt bredere på en «beads of rice»-lenke enn på rem.

Verdien ligger først i urskiven, deretter i urkassens definisjon og så i helheten mellom urverk, visere og utvendige detaljer. Et rent eksemplar med kaliber 565 fra 1967 bør vurderes høyere enn en klokke med kaliber 562 og kraftig flekket urskive når urkassene ellers er sammenlignbare. Kaliberet alene kan likevel ikke oppveie en skadet urskive. Velg den renere og mest sammenhengende klokken, ikke den mest dramatiske historien om aldring.