Referanseguide til Omega Seamaster Professional 200M 396.1062

Referanse 396.1062 hører til den tidlige Seamaster Professional 200M-perioden som her dekker 1990 til 1993. Kombinasjonen er tydelig definert: rustfritt stål, Omega kaliber 1438 kvarts, matt svart urskive, malte tritiumindekser og Mercedes-visere. Et annet urverk eller et viser­sett med et senere uttrykk krever en forklaring, for tidsriktig er ikke det samme som originalt.

De beste eksemplarene har skarp hvit skrift på urskiven og et jevnt slektskap mellom tritiumindeksene og lysmassen på viserne. En ekte fabrikkmontert serviceskive er å foretrekke fremfor en omlakkert skive, men den endrer fortsatt hva du kjøper og bør beskrives som en reservedel. Blant brukte Omega 396.1062 er det originale matte skiver og helhetlige viser­sett som forsvarer pristillegget, mens tydelig påført lysmasse eller sammenblandede deler trekker mer ned.

Urkassene vi har undersøkt, måler 37-38 mm uten krone, så små forskjeller i målemetode betyr mer enn den nominelle millimeteren. Den bølgede rammen og den integrerte kasseformen gir klokken større visuell tyngde enn diameteren antyder, mens den matte svarte flaten og den hvite skriften sørger for god lesbarhet. Den virker fortsatt kompakt ved siden av større Seamaster Professional-modeller.

Kaliber 1438 gir et annet eierskap enn en mekanisk vintage Omega. Kvartsdriften fjerner behovet for opptrekking, men en ukjent servicehistorikk er fortsatt relevant, og et ur som går, sier ingenting om dagens tetthet. 200M er modellbetegnelsen, ikke et aktuelt resultat fra trykktesting. Eldre pakninger og tetninger må derfor aldri oppfattes som bevis på at klokken er klar for dykking.

Den mest alvorlige gjengangeren er slitasje på viserne. Sprekker og manglende lysmasse kan være særlig tydelige på minuttviseren, og oksidering kan sette merker i metallrammene. En kremfarget urskive opphever ikke slike skader. Omlakkerte skiver, visere med ny lysmasse og serviceskiver påvirker samlerverdien på ulike måter, så de bør ikke samles under den upresise betegnelsen «restaurert».

Slitasje på urkassen er enklere å vurdere enn tapt originalitet på urskiven. Børstede stålkasser får riper, mens gjentatt polering myker opp de definerte kantene, noe enda en service ikke kan reversere. Slitasje på rammen teller også, fordi den bølgede profilen er en del av referansens identitet. En blanding av urkasse, urverk eller visere kan dessuten skape en frankenklokke selv når hver enkelt del er ekte Omega.

Mellom en skarpt definert urkasse med skadet lysmasse på viserne og en polert kasse med etterbehandlet urskive er førstnevnte bare å foretrekke dersom lysmassen er stabil nok til å sitte på plass. Mellom to ellers sammenlignbare eksemplarer bør skarp original skrift og et helhetlig tritiumuttrykk veie tyngre enn renere stål. Urskive og visere skaper pristillegget, mens vanlige utvendige riper gir rom for prisdiskusjon.